Vårt lille barn

Det har vært mitt livs vanskeligste periode. Jeg  håper jeg aldri opplever det igjen.

Siden vi fikk beskjed fra Tromsø at det var  noe problem med babyen, har vi brukt stor sett tiden vår med  å reise til Tromsø for testing og testing og testing. Jul ble ikke jul,  nyttårsfeiring var ekstra tung tid for oss. Jeg fikk ikke si godt nytt år  når det var 24.00. Jeg gjemte meg på toalett i stedet for.

Vi har ventet magiske telefon fra Tromsø sykehus om babyen er Ok, alt skal går bra med babyen men denne telefon samtalen ble ikke eksistert. Tvert imot jeg mistet babyen. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre… Vi har  to barn. Vi kunne ikke gråte foran dem. Hvordan skulle vi forklare dem? De som hadde kranglet hjemme om  det skulle bli  jente eller gutt. De kom ofte med navn forslaget. Hvordan kunne vi fortelle dem at vi mistet babyen.

De har vært veldig forståelsesfull i Tromsø at vi kunne  gjøre  resten av arbeidet har i Narvik sykehus. Det var viktig for oss å være nærheten av barna vi har hjemme.

Selve operasjon var ikke forklarlig i det hele tatt. Det finnen ikke ord for å fortrelle hva som har skjedd.  Jeg kommer aldri glemme den dagen onsdag  4. januar 2012. Da babyen død i magen min i 2 januar, og  født i 4 januar. 

Vi fikk ikke tid til  å sortere tankene. Sosionom Arnhild følgte oss fra Tromsø gjennom telefon. Hun tenkte for oss for videre prosess. Jeg tror ikke vi hadde klart å gjennomføre alt uten henne. Hun veiledet oss om hvordan vi kan snakke med barna, hvordan vi kan snakke med andre rundt oss,  tok kontakt med  sykehus presten, tok kontakt med kirkeverge. Det var så mye ting at vi kunne aldri gjøre det alene.

Etter at vi tok kontakt med sykehus presten, ordnet han alt andre ting.

Men jeg  måtte finne en begravelsesbyrå for å bestille kist. Herregud! Om jeg hadde valg mulighet kunne jeg velge å reise K9  naken enn å ringe begravelsesbyrå. Om jeg hadde valg mulighet kunne jeg dø i stedet for å ringe begravelsesbyrå.

Vi har  vært så heldig med å lov til å snakke med Marianne fra begravelsesbyrå Lilja. På  1 -2 – 3 var  alt orden. Jeg bare fikk ny telefon samtale for å vite hva jeg skulle gjøre i neste stepp.

Men nå er alt over. Vi har begravd vår lille baby. En liten gravplass for en liten baby.

Vi fikk lov å bære kisten, jeg fikk lov å senke kisten i gravplassen. Jeg fikk i vert fall lov å bære min baby en gang.

Nå har vi en plass til å gå og treffe vårt barn.  Vi er takknemlig for det og.  

I disse dager kommer resten av morkaken ut. Det er bare så tungt at sporene av babyen forlater meg.. Jeg kunne holde restene av babyen i meg men de går bare fra meg.  Jeg har ikke kontroll på disse tingene lenger. Jeg føler meg tomt. Helt tomt.

Jeg  leter etter svar hele tid. Hvorfor det har vært sånn? Hva burde jeg  gjøre for at eggene mine skulle ikke bli syk og eldres? Både medisinsk genetisk legen ,gynekologen i Tromsø, min samboer fortalte meg  uttalelige ganger men jeg leter etter svar for det. Hva burde jeg gjøre annerledes? 

 Vårt lille barn

f.d 4.januar 2012

Vi la Timmy i kisten. Timmy er vår favoritt barne tegne film. Jeg er sikkert babyen vår også skulle like den.

Vi reiser bort fra byen i dag for et par dager. Vi vil bare bli borte for å ikke  gjøre noe.