Alt startet med cayene pepper og mine slanketanker til 31. 12.2011. Det var starten av september. Jeg hadde laget kostholds og treningsprogram for meg selv. Selv om programmet var veldig spontan treningsprogram, var det program likevel.
Jeg spiste super frokostblanding med nøtter, yogurt, cayene pepper nesten hver morgen. Jeg viste at cayene pepper økte forbrenning. Jeg økt mine treningsøkt bra mye. Jeg var så fornøyd med livet.
Men det hadde gått nesten 6-7 uker hadde jeg ikke gått ned et gram, tvert imot økte jeg vekten. Jeg overtalte meg selv som ”ja , ja --- det er muskelvekst!”. men en ting som ikke passet på min muskelvekst ideen: Jeg måtte kjøpe meg ny BH. Jeg ble større og større i brystene. Det var helt ok for meg men det var rart. Min samboer var nok fornøyd med det også. Faktisk jeg brydde meg ikke så mye om det. Helt til min samboer spurte meg: Er du gravid?
Hva? Hæ? Nei?? Hvordan?
Selvfølgelig jeg vet hvordan men jeg spurte det likevel. Jeg hadde ikke ventet dette spørsmålet. Jeg var så rasende at cayene pepper prosjekten min fungerte ikke som det skulle fungere.
Etter noen dager turde jeg å gå til apoteket i storsenter og kjøpte test.
GRAVID!
Nei! Det går ikke!... sa jeg og kjøpte ny test.
GRAVID!
Jeg tente at det kunne ikke være sant, jeg skulle sikkert få menstruasjon. Hormonene mine måtte være opp i taket.
Jeg gikk til legen min og tok urin prøve.
GRATULERER. :J))))))))))) . DU ER GRAVID. Ååååååå så koselig…..
Jeg kjøpte meg en test til. Jeg var ennå ”hormonene opp i taket” teorien. Testen sa:
GRAVID!
Jeg måtte gå til privat gynekolog for å bestille time. Etter 2 dager var jeg hos legen.
GRAVID!
Til og med lille hjerte slår. Jeg viste ikke jeg ble glad eller ikke.. Egentlig jeg var i skyene av glede men samtidig hadde jeg midt i sjokk.
Etter en stund gikk jeg og min samboer på tur. Jeg fortalte ham! SJOKK!!!!! Du skulle ha sett hans ansiktsutrykk. Stakkars man.
Det var plutselig så mye ting til å tenke. Akkurat der og da en liten foster som strandstein størrelse hadde tatt kontroll over vårt liv. Fullstendig! Jeg hadde ikke tenkt at så liten liten ting kunne være så sterk at vi kunne planlegge, tilrettelegge livet foran oss etter denne sandkorn. Momentant! Alt med huset, sommerferie, hva skjer med Kilimanjaro? Kan vi reise til Santiago de Compostela med babyen i oktober? Også videre…
Etter det begynte jeg bli rar med maten. Tenk ! jeg spiste potetgull og drakk cola. Jeg!!! Jeg tenkte potetfull hele tid. Jeg hadde tenkt å døpe babyen ”potetgull”. ;)
Alt begynte sånn og endte med trist historie. Slutten av kapittelet begynte i 12. 12. 2011. jeg reiste til Tromsø for ultralyd. Det visste at potetgull hadde nakkefold.
Livet vårt snudde opp ned igjen. Fullstendig. Den gleden vi hadde siden oktober forlatt plassen til redsel og bekymring.
Samme dag tok de blodtest. Testen skulle sendes til lab. i Copenhagen. Vi måtte vente 10-12 dager. Selv om det var 13 uker hadde magen min blitt tydelig og stort. Jeg klarte ikke holde det hemmelig fra mine barn. Vi fortalte dem at forhåpentligvis i sommer skulle vi få ny baby. Fordi vi hadde store håpninger fra blodtesten at testen skulle si at babyen er Ok.
Bente ropte og skrekk av glede, Leonora trodde ikke på meg. Hun syntes magen min var ikke nok stor. Hun løftet opp t-shirten min og så… nei, ingen stor mage. Hun snudde sin far og sa ”nei, pappa. Jeg tror ikke på det”.
Dagene gikk og gikk og gikk. Jeg ringte sykehuset allerede to ganger men ingen svar. Den 21 desember ringte de fra sykehuset. Det var økt risiko for at barn hadde kromosomfeil. Det var det gjort. Jeg kunne gjerne dø i stedet for å høre denne telefon samtalen. Det hadde ikke kostet meg en kalori. Men jeg hørte det i stedet for å dø.
I 22 desember reiste vi til Tromsø igjen. Vi måtte snakke med genetisk medisinsk legen, nytt ultralyd, og fostervannsprøve. Nå venter vi igjen.. Den magiske telefonsamtalen fra Tromsø som sier at godt nytt år. Alt er Ok med babyen.
Etter dette er det så tungt at jeg har ikke mulighet å skrive. I dag er det barnas fest dag. I dag skal vi feire nytt år. Barna skal le.. Jeg nekter å gråte.
Det er en ting å skrive, men det er helt annet ting å lese det du skriver. Jeg skriver dårlig norsk. Derfor jeg må lese setningene mine et par ganger for å fange alle de grammatikk feilene. Men i dag kommer jeg ikke til å gjøre det. Det får være grammatikk feil. Det gjør meg ikke noe.
Jeg klarer ikke skrive mellom kapittel fordi det er ikke min alene historie. Det er potetgulls historie, min samboershistorie, og våre barns. Jeg kan ikke tillate meg å bredde ut alt. Jeg vet ikke hva potetgull hadde sagt til meg hvis jeg hadde gjort det.
Den magiske telefon kom aldri.
Vi mistet vår potetgull.
Jeg spiste super frokostblanding med nøtter, yogurt, cayene pepper nesten hver morgen. Jeg viste at cayene pepper økte forbrenning. Jeg økt mine treningsøkt bra mye. Jeg var så fornøyd med livet.
Men det hadde gått nesten 6-7 uker hadde jeg ikke gått ned et gram, tvert imot økte jeg vekten. Jeg overtalte meg selv som ”ja , ja --- det er muskelvekst!”. men en ting som ikke passet på min muskelvekst ideen: Jeg måtte kjøpe meg ny BH. Jeg ble større og større i brystene. Det var helt ok for meg men det var rart. Min samboer var nok fornøyd med det også. Faktisk jeg brydde meg ikke så mye om det. Helt til min samboer spurte meg: Er du gravid?
Hva? Hæ? Nei?? Hvordan?
Selvfølgelig jeg vet hvordan men jeg spurte det likevel. Jeg hadde ikke ventet dette spørsmålet. Jeg var så rasende at cayene pepper prosjekten min fungerte ikke som det skulle fungere.
Etter noen dager turde jeg å gå til apoteket i storsenter og kjøpte test.
GRAVID!
Nei! Det går ikke!... sa jeg og kjøpte ny test.
GRAVID!
Jeg tente at det kunne ikke være sant, jeg skulle sikkert få menstruasjon. Hormonene mine måtte være opp i taket.
Jeg gikk til legen min og tok urin prøve.
GRATULERER. :J))))))))))) . DU ER GRAVID. Ååååååå så koselig…..
Jeg kjøpte meg en test til. Jeg var ennå ”hormonene opp i taket” teorien. Testen sa:
GRAVID!
Jeg måtte gå til privat gynekolog for å bestille time. Etter 2 dager var jeg hos legen.
GRAVID!
Til og med lille hjerte slår. Jeg viste ikke jeg ble glad eller ikke.. Egentlig jeg var i skyene av glede men samtidig hadde jeg midt i sjokk.
Etter en stund gikk jeg og min samboer på tur. Jeg fortalte ham! SJOKK!!!!! Du skulle ha sett hans ansiktsutrykk. Stakkars man.
Det var plutselig så mye ting til å tenke. Akkurat der og da en liten foster som strandstein størrelse hadde tatt kontroll over vårt liv. Fullstendig! Jeg hadde ikke tenkt at så liten liten ting kunne være så sterk at vi kunne planlegge, tilrettelegge livet foran oss etter denne sandkorn. Momentant! Alt med huset, sommerferie, hva skjer med Kilimanjaro? Kan vi reise til Santiago de Compostela med babyen i oktober? Også videre…
Etter det begynte jeg bli rar med maten. Tenk ! jeg spiste potetgull og drakk cola. Jeg!!! Jeg tenkte potetfull hele tid. Jeg hadde tenkt å døpe babyen ”potetgull”. ;)
Alt begynte sånn og endte med trist historie. Slutten av kapittelet begynte i 12. 12. 2011. jeg reiste til Tromsø for ultralyd. Det visste at potetgull hadde nakkefold.
Livet vårt snudde opp ned igjen. Fullstendig. Den gleden vi hadde siden oktober forlatt plassen til redsel og bekymring.
Samme dag tok de blodtest. Testen skulle sendes til lab. i Copenhagen. Vi måtte vente 10-12 dager. Selv om det var 13 uker hadde magen min blitt tydelig og stort. Jeg klarte ikke holde det hemmelig fra mine barn. Vi fortalte dem at forhåpentligvis i sommer skulle vi få ny baby. Fordi vi hadde store håpninger fra blodtesten at testen skulle si at babyen er Ok.
Bente ropte og skrekk av glede, Leonora trodde ikke på meg. Hun syntes magen min var ikke nok stor. Hun løftet opp t-shirten min og så… nei, ingen stor mage. Hun snudde sin far og sa ”nei, pappa. Jeg tror ikke på det”.
Dagene gikk og gikk og gikk. Jeg ringte sykehuset allerede to ganger men ingen svar. Den 21 desember ringte de fra sykehuset. Det var økt risiko for at barn hadde kromosomfeil. Det var det gjort. Jeg kunne gjerne dø i stedet for å høre denne telefon samtalen. Det hadde ikke kostet meg en kalori. Men jeg hørte det i stedet for å dø.
I 22 desember reiste vi til Tromsø igjen. Vi måtte snakke med genetisk medisinsk legen, nytt ultralyd, og fostervannsprøve. Nå venter vi igjen.. Den magiske telefonsamtalen fra Tromsø som sier at godt nytt år. Alt er Ok med babyen.
Etter dette er det så tungt at jeg har ikke mulighet å skrive. I dag er det barnas fest dag. I dag skal vi feire nytt år. Barna skal le.. Jeg nekter å gråte.
Det er en ting å skrive, men det er helt annet ting å lese det du skriver. Jeg skriver dårlig norsk. Derfor jeg må lese setningene mine et par ganger for å fange alle de grammatikk feilene. Men i dag kommer jeg ikke til å gjøre det. Det får være grammatikk feil. Det gjør meg ikke noe.
Jeg klarer ikke skrive mellom kapittel fordi det er ikke min alene historie. Det er potetgulls historie, min samboershistorie, og våre barns. Jeg kan ikke tillate meg å bredde ut alt. Jeg vet ikke hva potetgull hadde sagt til meg hvis jeg hadde gjort det.
Den magiske telefon kom aldri.
Vi mistet vår potetgull.
Kondolere så mye Tulin.
SvarSlett