Min Eventyrlige Reise

Eventyret begynner

Jeg meldte meg på Fjällräven Classic i år også. Jeg hadde gjort det før. Det skulle være greit men jeg hadde urolig søvn kvelden før. Jeg  hadde reise feber. Da jeg traff Anja i registrering, sa hun også at hun hadde reisefeber. Godt var det å vite at jeg var ikke alene med denne følelsen. 

Vi venter til kl. 13.00 : start tid

Nikkaloukta

Den første ruten fra Nikkaloukta til Kebnekaise: 19 km.

Reisen startet og jeg ville gå så fort som mulig. Jeg ville jogge i blant. I de første 3 stasjonene gikk det utrolig bra. Jeg hadde gjort bedre enn det jeg kalkulerte som tidsmessig.

 Kebnekaise stasjon

 Etter  20 minutters mat og check pause går jeg videre til Singi. Utrolig vakker natur,  vakre og store fjeller.

Selv om du er alene i Gukken , kan du aldri være alene mens du går på FC. Det finnes alltid en Orange farge som beveger før eller etter deg. Du er trygg!

Altså ingen isbjørner , ingen elefanter som kan trampe deg på fjellene. Bare smilende og sliten ansikter.

 Jeg er over den andre bruen.. Den første er før Kebne fjellene. Den andre mot Singi.

  

Den første tabben: Å bli våt på føttene og ikke bytte den med en gang!

Jeg byttet strømpene når jeg kom til stasjon Sälka. Det er stor feil!

 Akkurat her går det steinras.

Da jeg kom til Sälka, trengte virkelig å ville meg.  Jeg hadde bestemt å ikke sove men kroppen min sa STOP!!!. Da  måtte jeg legge meg ned og sove litt.

De to svenskene ville hilse på meg. Jeg ble så glad når jeg hørte menneske stemme. Fordi jeg hadde hatt en liten samtale med rypene og reisndyrene jeg traff på veien.
Han på venstre spurte meg hvor jeg skulle

Jeg ble et spørsmåltegn og svarte tilbake: til neste stasjon? ( samme som: er du fornøyd?)

Å! Vi også... sa han....

Hva mente han egentlig med det? Hvor ellers skulle jeg ?

 Måne shinte bak meg .

 Uff da. Noen har glemt trusen sin.

 Midt på natt, jeg hører musikk og ha fest i mellom ørene mine underveis

Etter 2 time pause er jeg i gang igjen. Jeg behøvde  å spise mat men det gikk ikke så greit. Ingenting kommer i munnen min. De som kom inn gikk ut fort og da var det stopp.

 Det begynner å bli lysere. Vi er mot Tjäkta. Veien går opp over bakke. Der traff jeg en svenske guttegruppe. De er glad og lykkelig. En av dem spurte meg hvor jeg skulle? jeg måtte le litt og sa til neste stasjon. .( Inni meg svarte jeg ham til London).Helt tilfeldig skulle de også til neste stasjon

Neste mann spurte meg om jeg hadde det bra. jeg sa ja, bra men føttene mine går på autopilot. Den tredjeman i guttegruppen ville trøste meg . Han tilbyd meg whisky. "

"Nei, takk. Men føtter går på autopilot allerede, hvis jeg drikker whisky går hele meg i autopilot" svarte jeg og litt etter en stundt gikk jeg fra dem. De ville feste litt.
Faktiskt dette var mest fornuftig spørsmpl jeg hadde føtt hele kvelden.

 Jepp... Jeg er nart på toppen. Snart. Puster og peser tungt.

 Her smilte jeg godt men jeg viste at løpet skulle begynner nå. Fordi at det finnes masse små og store steiner på veien ned over. det er ikke så lett å gå i fart. Spesielt hvis de er våt.

 Jeg fikset det. klokken snart 06 og det er bare et par 100 meter til Tjäkta stasjon. Der pleier de servere hjemmelaget muffins. De er riktig gode!

 Etter lang og lang steinete vei er det lettere å gå videre til Alesjaure. Men jeg er våt på strømpene igjen.

jeg var sulten og sliten. Prøvde å spise noe mat men det går ikke. Jeg er en riktig stor mat vrak . jeg kan  spise en hel ku hverdag om det er noen serverer til meg. Men i dag klarer jeg ikke å spise dry Tech mat, ikke brød jeg har med meg, ikke Nederlandske gourmet osten jeg har med meg.. Jisesss... Jeg er sulten og kvalm. Jeg tvinget meg et par peanøtter og energidrikk tabletter jeg tok med meg.  jeg puster så mye og svetter. Måtte drikke ofte vann.  Heldigvis har vi vann i elven.  

Jeg begynte  å ha blemmer under føttene. Akkurat som i 2013. Blemmer mot Ales. Men jeg skal ikke gi opp. I fjor brukte jeg langt tid for å komme på Ales stasjon. Ikke i år..Guuud !jeg er så sulten..

jeg drakk så mye veske at jeg må gå på do.. men nærmeste wc er 10 km fremover.

jeg måtte finne meg fint plass mellom store steiner..

Sssaaaaatttttan! Jeg fikk mensen!! For en timing!!!! Kjære Gud, kødder du med meg?
Jeg er sliten, sulten, kvalm og full av blemmer på føttene, har fått utslett på baken pga svett og mensen... er det mer fanskap jeg skulle få?

Jeg nærmer meg mot Alesjaure stasjon. jeg må vise føttene mine og bytte strømpene mine. jeg må spise mat!

Legen så på føttene mine. De rer fuktig og hoven. måtte løfte opp føttene, finne nye strømper og hvile. Fikk nye bansasjer

Mat? Fikk spise 1/2 energi bar.
kaffe? Nei , takk.
Da begynte jeg å bekymre meg. NEi, TAKK til kaffe? Ikke bra, Ikke bra!!!

Etter "GÅ" fra legen, startet jeg å gå mot Kieron. Denne veien kan jeg. Fint og lett vei, Stor sett rett frem . For en nydelig utsikt. En ting bra med  å ha smerter på føttene, er at du klarer å løfte hodet opp  og se rundt omkring. For en verden.

 

Disse siste bildene er fra i fjor. Jeg hadde så vondt at jeg ikek giddet  løfte opp kamera og ta bilder.

I akkurat denne rute brukte jeg innmari langtid. Jeg bruke i vert fall 6 timer for 15 km. Det er en skandale! Men jeg var så sliten at jeg måtte legge meg ned på gressen og hvile meg 1 time.

Da jeg våknet begynte jeg å gå videre. Jeg ble motivert til å gå... helt til en 80 åring  gikk meg forbi i racerfart.

NEIIII. Ikke gjør dette til meg.

Kieron:

Jeg er endelig i Kieron. Skjelver, helt blek og sliten. Medic gir meg elektrolid regulerende vekse og nye bandasjer. Kommenterer samtidig. " mykke stygge føtter, mykke stygge føtter". jeg smilte bare og latt henne å se på stygge føttene mine.
Jeg fikk spise pannekake som de har laget selv. De spør meg om jeg vil ha kaffe. Jeg har takket nei. Igjen... ikke bra! ikke bra!
Jeg måtte ligge og  hvile meg litt. Startet å gå igjen mend silpadde fart. Virkelig silpadde fart. .

Alt gikk så sakte. Jeg begynte å tenke all mulig negative ting: Jeg var så dårlig på alt, kan ikke kjøre, kan ikke sykle, kan ikke kjøre slalom. Nå kan jeg ikke gå heller....
Jeg er en pissting i dette livet.
Jeg  fortjener ikke å ha treningsblogg, jeg fortjener ikke å jobbe som PT. Jeg fortjener ikke trene crossfit. Jeg må slutte alt denne driten og starte hekleblogg. Jeg kan lage boller,  strikke genser, rydde huset og sette bildene på bloggen min. Kanskje blir jeg bedre husmor.
Alt er dritt.. Jeg kan ikke gå en gang. Som det var ikke nok, fikk jeg  mensen mitt i fjellene!

Jeg ble svimmel igjen og la med ned på veikanten. Et par deltaker begynte gå meg forbi og så på meg mens jeg ligget der. Jeg  lukket igjen øynene mine at ingen skulle se frustrasjonen min. Forresten han gamlingen var en av de som gikk meg forbi igjen.

Jeg begytne å gå igjen. Nedoverbakke og jeg har innmari vondt på framside av ankelen. Mulig beinhinne betennelse.  Jeg fant løsningen: gå baklengs!
Jeg må være den første menneske som gikk baklengs i F.Reven C.
Jeg gikk baklengs cirka 1 km. Etter en pause tok av skoene mine og begynte gå.. Herregud! Hvofjor har jeg ikek tenkte før? Jeg gikk siste 5 km uten sko.


JEG ER I MÅL!
jeg trodde aldri jeg skulle klare det. Jeg hadde virkelig vurdert å krybbe i  bakken i siste delen.
Men jeg er i mål. Etter 33 timer. Jeg er fornøyd fordi jeg kom frem, jeg er ikke fornøyd fordi mitt mål var 26 timer.
Måtte gå til legen for å vise føttene mine. En ung lege .. mulig han var turnus lege. Han sa:
Oi... stygge føtter.
( Du skulle ha sett underlivet mitt!)  hadde jeg så lyst å si men det passet ikke helt.
Jeg la meg og sov til neste morgen. Herregud det var godt å sove.

Imorgen: Dagen etter og etter.