I AM BACK!
Jepp!
Faktisk I am back..Etter så mange uker .
Sist jeg skrev var det før jeg sluttet med cellegift ...tror jeg.
Ikke så farlig. Viktigste er NÅ!
Jeg klarte bare ikke skrive. Psyken var på ferie i østen.
jeg var veldig men veldig deprimert en stund. Da er det ikke riktig å skrive i bloggen i en sånn periode.
jeg lovet meg selv jeg skulle bruke bloggen for å vise til folk at
det er mulig å være positive selv om man har fått kreft diagnose,
det er mulig å smile selv om du er kvalm etter cellegift
det er mulig å trene selv om du er syk
det er mulig --alt er mulig så lenge du vet at du ikke dør om en stund.
men det er også mulig at noen ganger tårekanalene tar kontrollen over deg.
I begynnelsen av denne uke har jeg blitt operert. Bryst rekonstruksjon. Det kommer til å bli en del operasjoner fremover. Jeg sier jeg kommer til å bli som Dolly Parton..
jeg var på sykehus ei uke i Tromsø..
Herregud for en marerit!
Nei, det er ikke Tromsø er marerit, Å være pasient er marerit.
Jeg var litt svak for å bevege meg i starten. Jeg måtte ligge i sengen min., jeg leste ferdig Kepler og andre 2 bøker til innen ei uke. Lit bevegelse. Gå på wc, gå på kjøkken og hente biola. Men siste dagen tok jeg min pers jeg gikk i gangen 15 minutter.
Etter turen fikk jeg kompliment fra mine romkamerater: DU er sprek!
"Ja, takk " sa jeg
" er du veltrent? spurte en av dem
"ja , jeg er trent en stund! " sa jeg....
Gjett om jeg var stolt.
Etter narkose
morsom...
Før jeg var stolt fordi jeg gikk Fjälräven Classic i 110 km. I dag er jeg stolt fordi jeg gikk 15 minutter i korridore.
Etterkomplimentene kom en sykepleier fro å snakke med meg privat.: " du.. vil du bruke bukse når du er ut i gangen?" Hun pekte på sykehusklærne mine.
Jeg sa " jeg har jo short! "
Nei! Du har ikke short, du har truse på deg!
jeg så på min stilig blå farge short. " jo, jeg har hvit truse på meg, og blå short over trusen"
"Nei! Du har ikke short, du har truse på deg! " sa hun igjen...
:)
Jeg var heldig at jeg ikke gikk til kiosken. Eller i Stockholms gatene. (en kollega av meg fortalte at han hadde gått i Stockholms gatene med truse uten at han viste)..
Akkurat nå går jeg rundt i huset med dren med blod. Jeg kan ikke bruke armen. Ikke løfte opp, ikke dele løk, ikke åpne flaske, ikke åpne bildør. 3 UKER!
Det vil si at jeg kan ikke trene styrke trening. Mere enn 3 uker. Selv om jeg er veldig lei meg for det, tenker jeg saken fra lyse siden. Jeg kommer til å bli sprek! Skikkelig sprek!!
Dagens trening:
jeg og min samboer gikk 3-4 km ute i i friskluft.
Jeg tenker å kunne sykle i ergometer sykkel 20 minutter i dag
Men nå.. if you excuse, skal jeg ha hjemmespa.. Jeg har nemlig en hud som kirkegård... Full av dø-hud..
ha det så lenge.
Jepp!
Faktisk I am back..Etter så mange uker .
Sist jeg skrev var det før jeg sluttet med cellegift ...tror jeg.
Ikke så farlig. Viktigste er NÅ!
Jeg klarte bare ikke skrive. Psyken var på ferie i østen.
jeg var veldig men veldig deprimert en stund. Da er det ikke riktig å skrive i bloggen i en sånn periode.
jeg lovet meg selv jeg skulle bruke bloggen for å vise til folk at
det er mulig å være positive selv om man har fått kreft diagnose,
det er mulig å smile selv om du er kvalm etter cellegift
det er mulig å trene selv om du er syk
det er mulig --alt er mulig så lenge du vet at du ikke dør om en stund.
men det er også mulig at noen ganger tårekanalene tar kontrollen over deg.
I begynnelsen av denne uke har jeg blitt operert. Bryst rekonstruksjon. Det kommer til å bli en del operasjoner fremover. Jeg sier jeg kommer til å bli som Dolly Parton..
jeg var på sykehus ei uke i Tromsø..
Herregud for en marerit!
Nei, det er ikke Tromsø er marerit, Å være pasient er marerit.
Jeg var litt svak for å bevege meg i starten. Jeg måtte ligge i sengen min., jeg leste ferdig Kepler og andre 2 bøker til innen ei uke. Lit bevegelse. Gå på wc, gå på kjøkken og hente biola. Men siste dagen tok jeg min pers jeg gikk i gangen 15 minutter.
Etter turen fikk jeg kompliment fra mine romkamerater: DU er sprek!
"Ja, takk " sa jeg
" er du veltrent? spurte en av dem
"ja , jeg er trent en stund! " sa jeg....
Gjett om jeg var stolt.
Etter narkose
Før jeg var stolt fordi jeg gikk Fjälräven Classic i 110 km. I dag er jeg stolt fordi jeg gikk 15 minutter i korridore.
Etterkomplimentene kom en sykepleier fro å snakke med meg privat.: " du.. vil du bruke bukse når du er ut i gangen?" Hun pekte på sykehusklærne mine.
Jeg sa " jeg har jo short! "
Nei! Du har ikke short, du har truse på deg!
jeg så på min stilig blå farge short. " jo, jeg har hvit truse på meg, og blå short over trusen"
"Nei! Du har ikke short, du har truse på deg! " sa hun igjen...
:)
Jeg var heldig at jeg ikke gikk til kiosken. Eller i Stockholms gatene. (en kollega av meg fortalte at han hadde gått i Stockholms gatene med truse uten at han viste)..
Akkurat nå går jeg rundt i huset med dren med blod. Jeg kan ikke bruke armen. Ikke løfte opp, ikke dele løk, ikke åpne flaske, ikke åpne bildør. 3 UKER!
Det vil si at jeg kan ikke trene styrke trening. Mere enn 3 uker. Selv om jeg er veldig lei meg for det, tenker jeg saken fra lyse siden. Jeg kommer til å bli sprek! Skikkelig sprek!!
Dagens trening:
jeg og min samboer gikk 3-4 km ute i i friskluft.
Jeg tenker å kunne sykle i ergometer sykkel 20 minutter i dag
Men nå.. if you excuse, skal jeg ha hjemmespa.. Jeg har nemlig en hud som kirkegård... Full av dø-hud..
ha det så lenge.
Kommentarer
Legg inn en kommentar